Tekst og foto: Karoline Almås Sørensen
På topp Deset
– Oppvekstsenteret
– Naturen
Maria Smevik Johansen (35), Anita Skårestuen (35), Anne Dieset (32) og Anna Pettersen (33) går på stier tråkket opp av de som har kommet før. De er på vei oppover, så høyt man kan komme på Deset; Deifjellet, 876 meter over havet. I ryggsekken har de proviant, og de bærer den gode stemningen lett opp til toppen der de spretter en flaske med bobler utenfor den gamle brannvakthytta.
Her kan man se til nabokommunene, man ser Storsjøen, Osensjøen og Trysilfjellet. Det er fint å skue utover, men det beste stedet de kan tenke seg ligger ved foten av fjellet. Deset.
Hjem til Deset
– Mannen min er fra Deset og har i alle år sagt at han ønsket å flytte tilbake. For min del var det uaktuelt – jeg skulle ikke bosette meg her – men her er jeg og her blir jeg, sier Anita. For ti år siden kjøpte hun og mannen, Lars den nedlagte butikken som de i dag har gjort om til Rena fiskecamp. De ville gi datteren, Mathilde den oppveksten de ønsket for henne, og som Lars selv hadde hatt. En oppvekst der barna kan bade i Fiskløstjernet, sykle avgårde alene, spille fotball i ballbingen og leve med naturen som nabo.
Det bor omkring 100 mennesker i grenda så miljøet er lite og intimt, men det er ikke med dét sagt at det går rolig for seg. Ryktet om grendas sosiale ånd sprer seg utenfor grendegrensene.
– Når man bor på et lite sted er det viktig at man gir av seg selv. Vi har et oppvekstsenter som er livsnerven i grenda, og er viktig både som lærested og sosial møteplass. På 17. mai er det der vi samles, og hver familie har med seg enten smørbrød eller kake, og så settes alt frem på en buffet som vi alle forsyner oss av. Når jula kommer er det også der vi har god, gammeldags juletrefest, forteller Maria som er oppvokst på Deset.
Deset ligger en knapp halvtime unna kommunesenteret i Åmot, Rena. Der finner damene det meste de trenger av butikker og andre tilbud, før de reiser hjem igjen til frihet og livskvalitet på Deset, der hvilepuls er normaltilstanden.
– Så deilig det er å bo et sted der du har ro til å finne deg selv, og du ikke trenger å hige etter det neste, og bo midt oppi trafikk og stress, sier Anna. Hun er opprinnelig fra Rena, og har aldri angret på at hun flyttet de få milene lenger opp i dalen.
Sosial grend
Damene er nemlig fornøyde med at det er jord, og ikke en t-bane under bakken; at det er stjerner, og ikke forurensning på himmelen. For hva er dét å lengte etter når verden ligger der ute og venter uansett?
– Mannen min og jeg liker å reise, men vi vil ha ro og natur og heller oppsøke storbylivet, enn å ha storbylivet for så å måtte oppsøke ro og natur. Når det kommer folk fra Oslo til Rena fiskecamp bemerker de ofte hvor stille og behagelig det er her, sier Anita. Sånt er det fint å leve.
Det er derfor de er her, på toppen av Deset. De nyter ikke bare å befinne seg midt i naturen; venninnene gjør seg også nytte av den. Visst har de sammenkomster hjemme der de lager mat og tilbringer kveldene sammen, men de gjør det like gjerne ute under fullmånen som hjemme under tak.
– Det tror jeg er viktig for en liten plass; at de få som er der trives sammen. Hele grenda omgås selvsagt ikke fast, men jeg tror alle har et nettverk og vi er imøtekommende når det kommer tilflyttere. Vi vil jo ha ei levende grend der alle føler seg hjemme, sier Anne. Hun flyttet tilbake til Deset etter ti år utenfor grenda, og kom tilbake for å drive familiegården. I 2016 ble hun nominert til Årets unge bonde – og Anne er ikke alene om å være ung på Deset. På et sted man kanskje kunne forvente å finne et rolig og satt samfunn, finner man unge par med barn som holder oppvekstsenteret i gang.
– På Deset har vi frihet og livskvalitet, og jeg tror vi trives, alle sammen. Det er ikke en selvfølge at alle er så inkluderende, men det opplever jeg at desetingene er. Da blir det igjen en positiv følelse som sammen med samholdet gjør at trivselen blir på topp, sier Anna.
Om man bor på Deset og jobber på Rena må man pendle en snau halvtime hver vei. Blir ikke det en lang pendlervei?
– Om man bor i storbyen står man uansett og stamper i kø i en halvtime, smiler desetdamene.
