Denne sida er for deg som bor, burde bo eller ønsker å bo i Elverum og Åmot.

Durabelige Deset

torgeirfotland

Da bærumsmannen Torgeir Fotland (36) og familien skulle kjøpe seg hus, falt valget på en landsens eiendom på Deset. – Vi måtte ut av Oslogryta der du omtrent må ha millioninntekt for å ha råd til å kjøpe hus. Du … Les videre

Da bærumsmannen Torgeir Fotland (36) og familien skulle kjøpe seg hus, falt valget på en landsens eiendom på Deset.

– Vi måtte ut av Oslogryta der du omtrent må ha millioninntekt for å ha råd til å kjøpe hus. Du får mye igjen når du først har tatt steget ut fra gryta; kafeer og restauranter glemmer du fort, sier Torgeir Fotland.

Han hadde møtt drømmedama, og de ville kjøpe hus sammen. De høye prisene i og rundt Oslo gjorde at de måtte tenke litt kreativt da de satte seg ned på Finn.no for å se etter hus. De justerte maksprisen, og satte byggeåret til etter 1991.

En ny verden

– Det kom opp en del fine eiendommer, noen i Finnmark, noen langt inne i Hardanger, og en på Deset. Jeg er ganske stødig i geografi, men Deset hadde jeg aldri hørt om. Broren min hadde gått befalsskolen i Rena leir så han kjente til stedet, og faren min mente han hadde stoppet der en gang. Utover det var vi blanke, sier Torgeir.

Han er utdannet fotograf og frilanser som fotograf i tillegg til å jobbe på barnevernsinstitusjon. Arbeidsveien er lang, og han skulle heller jobbet nærmere hjemmet.

– Vi fikk komme på privat visning, og skjønte fort at selger ikke bare solgte et hus; han inviterte noen hjem for å bo i grenda si. Han solgte ikke huset til hvem som helst – og sannsynligvis ikke med lett hjerte – så det var om å gjøre et godt inntrykk. Da kona mi så kjøkkenet var hun solgt, og det eneste vi kunne gjøre var å håpe på at vi ble funnet gode nok, forteller Torgeir.

Det ble de, for på nyttårsaften da 2014 ble til 2015, overtok familien på fem huset. Det nye huset hadde ikke Internett fordi trær stod i veien mellom masta og huset, men utpå vinteren fikk de e-post fra en lokal skogeier.

– Han sa at de uansett befant seg i området, og spurte hvilke som var Internett-trærne – han kunne hugge de ned for oss slik at vi fikk kontakt med omverdenen gjennom Internett, forteller Torgeir.

Som sagt, så gjort. Familien ble tatt imot med varme og raushet, og kona ble invitert på bursdagsfeiring til en av damene i grenda.

– Da skjønte vi at det var mange på vår alder her, noe vi var veldig glade for.

Familien brukte det neste halvåret på å kjøre flyttelass og bli kjent med sin nye bolig. De hadde bodd i en 100 kvadratmeter stor leilighet. Nå skulle de fylle et 300 kvadratmeter stort hus, og attpåtil hadde de en tomt på 20 mål, garasje, koie og stall. De eide til og med en egen vei. I Oslo hadde Torgeir tidligere bodd på Carl Berner der han hadde busstopp rett utenfor vinduet, og døra til soverommet var en skyvedør fordi det ikke var plass til annet.

Ønsket velkommen

– På våren fikk skolebarna våre hver sin mappe med brev fra elevene på oppvekstsenteret. Der presenterte de seg selv, og fortalte hva de likte å gjøre. To uker før skoleslutt flyttet vi oppover slik at de fikk være med på siste del av skoleåret. Det var viktig for oss at de visste hva de gikk til. Det var på en skoleavslutning at han virkelig fikk opp øynene for hva de hadde flyttet til.

– Du må huske at dette er en liten skole med 15 elever så det er små forhold, og alle kjenner hverandre godt. En lærer skulle slutte, i tillegg til at noen elever skulle begynne på ungdomstrinnet på Rena, som jo ligger litt over to mil unna. Avgangselevene gråt – noe som var rørende nok – i tillegg til at en elev reiste seg og ønsket de andre god tur og at han håpet de kom til å få seg venner. Det er så tett at det er som en storfamilie. Det var en mektig opplevelse, sier Torgeir.

De små forholdene gjør også at det er vanskelig å skjule seg.

– Om du ikke kan noe om et tema på skolen i Bærum kan du bare la være å rekke opp hånda. Her på Deset går det ikke an å gjemme seg, og det er veldig bra. Da vi flyttet hit lå det også en forventning her om at vi som foreldre skulle delta, og det likte vi. I Bærum skjer ting uten at du ser det, her er du en del av det. Deset er et sted man blir sett.

Nå er han selv FAU-medlem, mens kona er med i 17. mai-komiteen.

– Vennene mine fra Bærum kaller meg skaumann når de ser meg i Felleskjøpet-dressen, men det er noe eget ved å bo på Deset. Bærumsingene spør «Dere flytter vel om dere vinner i Lotto?», men det gjør vi ikke. Vi blir værende. Vi er desetinger nå.

 

Tekst: Karoline Almås Sørensen Foto: Torgeir Fotland